KENGURUMASKINEN: L

Lenge var ikke Kengurumaskinen der. Det drøyde faktisk til 1986 før han kom ut av vertskroppen han hadde gjemt seg i. Første gang han ga seg til kjenne var gjennom en nesten uleselig signatur øverst opp i et hjørne av et ark som var fylt opp av en tegneserie fra P-Productions. Men det varte ikke lenge før han begynte å breie seg. I 1988 ble han for første gang hovedfiguren i en tegneserie. I "Opp av Loch Ness" havnet han på absurde eventyr i Skottland. Året etter gikk det enda villere for seg i tegneserien "Smertens stylter". I 1989 måtte han for tredje gang til pers og kjempe mot monstre av det forrykte slaget i "Etter oss kommer øglene" - denne gang iført stilig superdrakt! Men det endte ille. Kengurumaskinen ble sprengt i småbiter av de forferdelige Polkadottene. Trodde vi.... For allerede i 1990 dukket Kengurumaskinen opp igjen, denne gang i "Budavdelingen", nok et hysterisk tegneserieeventyr. Nok en gang endte det ille. Etter en nådeløs kamp på liv og død mot Hjerne Jern Jørn forsvant Kengurumaskinen. Denne gang for godt, virket det som. Sakte ble Kengurumaskinen glemt. Bare rundt enkelte leirbål i land langt herfra hendte det at noen mumlet hans navn og kastet nervøse blikk ut i mørket når underlige, fjerne hyl fylte måneløse netter. Nittitallet kom og gikk. Et nytt årtusen oppprant. Og de første tegnene begynte å komme. Kunne det virkelig være slik at...? Var du mulig at...? Hadde han kommet tilbake? Så i 2010, gliste han brått mot oss, furet, værbitt og med kjeften full av sylskarpe tenner. Med tegneseriealbumet "Det meste av Kengurumaskinen" var han tilbake for fullt - og det over 244 sider. Og nå er han her igjen, enda mer ekstravagant enn noen sinne, med egen kunstutstilling, bokutgivelse og plateutgivelse - alt på en gang! Og når han nå lusker rundt blant oss, er det den ene dagen som Kengurumaskinen, den neste i den gamle vertskropen sin, og atter andre dager flyter de to sammen i hverandre, slik at ingen kan føle seg helt sikre på hva som kan skje. For det er nok ikke over. Det aner oss at Kengurumaskinen er i ferd med å legge intrikate planer. Hva vil skje om ett år, om to år, om ti? Hva vil falle ned på oss med forferdelig kraft når vi minst aner det? Det eneste som er sikkert, er at lavaen i Kengurumaskinens hjerte og hjerne er like rødglødende som den alltid har vært.